Alder ingen hindring
Hva skjer når mennesker får mulighet til å fortsette å bruke erfaringen, energien og omsorgen sin, også etter at de har blitt pensjonister?
For mange handler pensjonisttilværelsen om frihet. Men for noen handler den også om å savne et fellesskap, en rytme i hverdagen og følelsen av å være til nytte. Samtidig vet vi at aktivitet, sosiale møteplasser og opplevelsen av å bidra er viktig for både fysisk og psykisk helse.
På Betanien har vi mennesker som viser at det finnes andre måter å tenke på. Gro Haugedal er nettopp én av dem. Som 83-åring er hun fortsatt en del av arbeidsfellesskapet. Hun bidrar når det trengs, skaper gode øyeblikk for beboerne og sprer energi blant kollegaene sine.
Historien hennes handler om langt mer enn én av våre gode medarbeidere. Den viser hva som kan skje når vi ser ressursene i mennesker, uavhengig av alder.
Gro Haugedal
I full fart
Det kan være tidlig på morgenen. Telefonen kan ringe brått. Og hvis Betanien trenger en ekstra hånd, er sjansen stor for at Gro Haugedal allerede er på vei.
Gro Haugedal er 83 år, og fortsatt i full sving. Hun trives best når hun får være der det skjer: på sykehjemmets kjøkken, ute i avdelingene, midt i det som gjør en arbeidsdag levende. Gro forteller at hun er veldig glad i mennesker, og har jobbet med folk siden hun var 16 år gammel.
Det er vanskelig å ikke bli smittet av energien hennes. Når Gro snakker om Betanien, snakker hun om fellesskap, tempo og det å bety noe, også i en alder der mange blir “satt på sidelinjen”.
Da pensjonistlivet ikke passet
Da Gro gikk av med AFP, trodde hun arbeidslivet var over. Hun og mannen reiste mye, men da han ble syk, ble hverdagen en annen.
– Jeg ble mer og mer rastløs. Mannen min sa: «Du må komme deg ut og se om noen kan gjøre bruk av den energien din.»
Gro tok ham på ordet. Hun gikk opp til Betanien og spurte om de trengte en ekstrahjelp.
– Jeg skulle være her i 14 dager. Så ble det 23 år, sier hun med et smil.
Siden den gang har hun jobbet både på kjøkken og på ulike avdelinger ved sykehjemmet.
Små oppgaver som betyr mye
Gro trives med at dagene har rytme.
– Kaffen skal være klar. Maten skal serveres til rett tid. Jeg liker at ting flyter.
Men det er menneskene som gjør at hun fortsetter.
Hun forteller om beboere som blir med henne på en liten tur i korridoren når hun skal trille matvognen, om små samtaler og om gleden ved å kunne skape litt liv i hverdagen.
– Det gjør noe å få komme litt ut. Noen vil bare prate litt. Andre vil høre om livet mitt.
Kollegaene betyr minst like mye som beboerne.
– Det betyr alt for meg. Jeg føler ikke at jeg bare er satt til side fordi jeg er blitt gammel.
Når hun kommer på jobb, får hun ofte høre at det blir litt mer fart og litt lettere stemning.
– Det er jo litt koselig å høre.
Overraskelsen som fikk henne til å måpe
Et av minnene Gro setter aller høyest, er dagen hun fylte 80 år.
Hun trodde det skulle bli en vanlig arbeidsdag. I stedet ventet en overraskelse med pynt, kaker, sang og ledere som hadde øvd inn en egen rap til henne.
– Det var helt uventet. Nesten skremmende flott.
Det Gro kommer tilbake til igjen og igjen, er menneskene.
Hun sier rett ut at kollegafellesskapet betyr “alt”, og at det gjør at hun ikke føler seg satt til side på grunn av alder.
Og når hun snakker om Betanien, sier hun det med en type takknemlighet som setter seg: «Jeg elsker å komme på Betanien. Elsker kollegaene mine. De er så skjønne», sier hun
Gro Haugedal sammen med sin gode kollega Liv Hege Olsen (Kjøkkensjef)
Å holde seg i bevegelse
Da Gro mistet mannen sin, bestemte hun seg for å gjøre noe aktivt for seg selv. Hun begynte å trene, og i dag holder hun seg fortsatt i gang med turer, styrkeøvelser hjemme og mange skritt hver eneste dag.
Hun er overbevist om at aktivitet har hjulpet henne gjennom en vanskelig tid. Gro snakker åpent om at livet endrer seg når man blir alene, og at mange kan falle tungt.
– Det er veldig viktig at folk ikke bare gir opp når de blir alene. Livet blir annerledes, men man må prøve å holde seg i gang.
Hun håper først og fremst å få beholde helsen.
Å få fortsette å være en ressurs
Når Gro blir spurt om hvorfor hun fortsatt jobber, er svaret enkelt.
– Jeg håper folk synes det er positivt at noen kan holde ut i arbeidslivet og ha stor glede av det. Det er jo egentlig det som holder meg oppe. Energien og gleden av å leve ennå.
Historien hennes handler ikke om at alle skal jobbe lengst mulig. Vi har ulik helse, ulike ønsker og ulike forutsetninger.
Men den minner oss om noe viktig: Mange mennesker har fortsatt både erfaring, kompetanse og et ønske om å bidra lenge etter pensjonsalderen. Når de får muligheten, skaper det verdi for dem selv, for arbeidsplassen og for menneskene de møter.
For Gro handler det om å ha et sted å høre til. Om kollegaene hun er blitt glad i. Om beboerne som lyser opp når hun kommer. Om å kjenne at hun fortsatt kan gjøre en forskjell.
– Ikke bare gi opp. Du må stå på, sier hun.
Kanskje er det nettopp derfor historien hennes treffer så mange?
Den handler ikke først og fremst om å være 83 år.
Den handler om å få fortsette å være en ressurs.