25 år ved Betanien sykehus: Skulle egentlig ikke jobbe med mennesker
Hun hadde egentlig ikke tenkt å jobbe med mennesker. Likevel endte Else Drønen opp med et helt arbeidsliv i daglige møter med mennesker. I rundt 25 år har psykologspesialisten vært en del av fagmiljøet ved Betanien DPS, noe som i dag må kunne sies å være ganske unikt.
Hva er det som har gjort at Else har vært i Betanien i 25 år? I dette portrettintervjuet forteller Else om faglig utvikling, sterke møter med pasienter og om et arbeidsmiljø som har betydd mye gjennom et langt yrkesliv.
Else Drønen i møte med en av mange pasienter
Fra teori til møte med virkelige mennesker
Da Else startet på psykologistudiet, hadde hun egentlig bare tenkt å ta psykologi grunnfag. Planen var å gjøre noe mer praktisk senere, kanskje noe med fisk, arkitektur eller reiseliv. Hun var også ute og reiste en periode, blant annet på en lengre tur til Australia, og var ikke sikker på om hun skulle fortsette studiet da hun kom hjem. Men så gjorde hun det. Hun fortsatte. Og etter hvert kom hun til den delen av utdanningen der teori skulle bli praksis. Der møtet med mennesker ikke bare var et tema i en bok, men noe som skjer i et rom, med en ekte person som har det vanskelig. Det var da noe endret seg.
25 år ved Betanien
I dag er Else psykologspesialist ved Betanien DPS. Hun har jobbet i 37 år som psykolog og ved Betanien i rundt 25 år. 7 år i allmennpsykiatrisk poliklinikk, 3 år ved avdeling allmennpsykiatri døgn, 7 år ved ambulant akuttteam og siden 2019 tilbake ved avdeling allmennpsykiatri døgn. Det er mange år med samtaler, vurderinger, behandling og samarbeid. Det er mange år med mennesker som har kommet inn i en krevende livsfase og trengt hjelp. Mye har vært interessant og fascinerende, en del har vært tungt og vanskelig.
Betanien sykehus, avdeling allmenn psykiatrisk poliklinikk
Et lite sykehus, med korte avstander mellom folk
Hun bruker ordet “lokalsykehus”. Et sted der du kjenner kollegaene dine på tvers av avdelingene innad i DPS-et, og er på “hei” med de som jobber på på renhold, i kantinen, på teknisk avdeling osv. Hun opplever at dette gir trygghet og tilhørighetsfølelse. Det har vært ekstra stas å se alle samlet på de flotte personalfestene som har vært de siste årene.
To år borte fra Betanien
Midt i de 25 årene som Else har jobbet ved Betanien var hun borte i to år. Det var en periode med såpass krevende arbeidsmiljø, at hun sluttet og jobbet 2 år i Helse Bergen. Hun trodde det store systemet skulle gi mer støtte, mer fagmiljø og flere ressurser. Det var en naturlig tanke: større organisasjon, flere mennesker, mer “apparat”. Men hun opplevde at avdelingen hun jobbet på ble ganske isolert, mye ble mer oppstykket, og at det ikke alltid var like lett å få til samarbeid i hverdagen. Det var i den perioden hun kjente at hun savnet Betanien.
Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden
Da det kom en ledig stilling ved avdeling allmennpsykiatri døgn, valgte hun å komme tilbake. Savnet handlet om fellesskapsfølelsen på tvers av avdelinger, kollegaer og det faglige miljøet, samt kort reisevei.
Samtidig er hun ærlig på at dette også har endret seg litt. Else opplever at det i dag kan være lengre vei opp til ledelsen enn før. Hun beskriver at “alt skal gjennom linja”, og at ting oftere må gå gjennom nærmeste leder før det kan løftes videre. Hun skjønner hvorfor det er sånn, men sier også at hun savner den nærheten som var tidligere, og at hun synes det er litt synd at det har blitt mindre av felles arenaer der ting som angår hele DPS-et blir drøftet på tvers.
Når jobben blir krevende
En jobb kan være givende og meningsfull, men den kan også være krevende. Else har opplevd perioder som har satt spor, og hun er tydelig på at psykiatrien handler om å stå i mye, både som fagperson og medmenneske. Noen ganger er det møter som blir med deg hjem, og erfaringer som gjør at du blir mer bevisst på trygghet, støtte og samarbeid i hverdagen.
På fritiden får det kreative genet fritt spillerom i bilder.
Mennesker i krise
Stort sett handler det uansett om mennesker i kriser, mennesker med alvorlig sykdom og noen ganger tilbakevendende sykdomsperioder. Vi treffer mennesker fra alle samfunnslag, fra 18 til 90 år, som har mange ulike allmennpsykiatriske tilstander og som har det til felles at de trenger mer intensiv hjelp i en kort eller flere korte perioder av livet. Nøktern medmenneskelighet i kombinasjon med fagligbaserte tiltak, omsorg, mentalisering og et aktivt gruppeprogram, gjør at mange får en bedre helsesituasjon. Styrken i avdelingen er det tverrfaglige miljøet, faglig kompetanse og ikke minst fellesskapsfølelse og godt humør. Og selvfølgelig “treffer” vi ikke alle og noen forlater avdelingen uten de endringene de hadde håpt på.
Nye tilbud
I 2010 var Else med på å starte DBT (dialektisk atferdsterapi) på Betanien, en behandlingsmetode for personer med personlighetsproblematikk som går over ett år. Hun og kollegaene tok videreutdanning i Oslo, og det polikliniske tilbudet utviklet seg etter hvert til et eget team som i dag gjør en kjempejobb for pasientgruppen.
Sammen med dyktige kollegaer har Else vært med å bygge og videreutvikle ambulant akutteam (AAT) i poliklinikken. Teamet tilbyr en annen type oppfølging enn vanlig poliklinikk: mer ute hos folk, mer fleksibelt og mer konsentrert over kortere tid. Samtidig har de hatt det gøy sammen på fritiden, med turer til København med faglig innhold og til London uten.
For noen år tilbake var Else også med å starte SOFA, et gruppebasert dagbehandlingsprogram med undervisning, fysisk aktivitet og samtaler, for personer som trengte mer enn polikliniske samtaler en periode. Det var et spennende tiltak, men dessverre måtte det legges ned på grunn av ressursmangel.
En hyggelig prat med en god kollega
Når arbeidet virkelig gjør en forskjell
Som psykologspesialist har Else stått i mange krevende menneskemøter. Hun har sett hvordan psykisk uhelse kan påvirke hele livet: familie, jobb, venner, og troen på seg selv. Hun har også sett at endring er mulig. Ikke alltid fort. Ikke alltid på den måten man håper. Men nok til at det betyr uendelig mye for mange.
Når hun snakker om hvorfor hun har blitt i jobben så lenge, handler det ikke om én enkelt ting. Det handler om at behandling virker; noe løsner, noen får mer mestring, noen får symptomlette og klarer å ta opp igjen livet sitt og noen tåler mer enn før. Hun sier det ganske rett fram: Hvis hun ikke hadde sett at behandlingen kan hjelpe, kunne hun ikke gjort denne jobben. I tillegg er det helt nødvendig at arbeidsmiljøet som en er en del av, er godt, faglig utviklende, humørfyllt og levende. Else sier hun er heldig som er en del av det gode arbeidsmiljøet ved avdeling allmennpsykiatri døgn; med fine, flinke, morsomme og reflekterte kollegaer. Det betyr så mye.
Og kanskje er det nettopp der portrettet hennes ligger. Hun startet med å tenke at hun ikke skulle jobbe med folk. Så ble det helt motsatt; folk – hver dag – i et helt arbeidsliv.
En bekymring for fremtiden
Mot slutten av samtalen blir Else litt mer stille når hun snakker om fremtiden.
Hun håper at psykiatrien ikke blir bygget ytterligere ned. At det ikke blir færre plasser. Hun sier det ikke som et slagord, men som en bekymring hun bærer på, fordi hun vet hva det betyr når det ikke er plass.
For når det blir færre plasser, er det ikke tall som forsvinner først. Det er mennesker. Det er de som står i kø, de som prøver å holde seg flytende litt til, og de som trenger et trygt sted når livet er på sitt mest ustabile.
Det som betyr noe
I en psykiatri som mange opplever som presset, står hun som et eksempel på noe annet også: at det fortsatt betyr noe å ha korte veier, trygge rammer og et sted der du jobber sammen, ikke bare ved siden av hverandre. Betanien har vært, og er en god og givende arbeidsplass.
Hun avslutter med et inspirerende og trøstende vers fra nordnorge:
“Vi står han av i dag
Vi står han av i mårra
Vi bæres over båra og
lander imot kveld”